Skáidevárri (1133) eller "Firedalertinden", Lyngen.

Nordvest-ryggen (venstre) på Skáidevárri sett fra Isskardtindene. Klatret 14. august 2013. Foto: Kent-Hugo Norheim.

Fra Alpine Journal Vol. 19. New Expeditions in 1898: "Firedalertind. First Ascent. - Mrs. Main, with Joseph Imboden, of St. Nicholas, and his son Emil, on August 10th, went up this easy peak, which they have thus named, as it commands views down four valleys. They ascended it in order to get a view of the north faces of the peaks rising around the head of the magnificent Stortinddals Glacier, immediately in front of which is the Firedalertind, which, though a stony walk, is worth doing on account of the grand view from it."

Det har vært usikkerhet om hvilken topp Firedalertinden egentlig er. Peter W. Zapffe mente at det måtte være St. Jægervasstinden, men den ble førstebesteget av Slingsby & Co den 23. juli samme år, altså et par uker før Firedalertinden ble besteget. Elizabeth Main & Co visste utmerket godt hvor St. Jægervasstinden lå - de førstebesteg Lille Jægervasstinden bare tre dager før Firedalertinden - og de visste også at St. Jægervasstinden allerede var besteget av Slingsby & Co. Derfor er St. Jægervasstinden utelukket.

Min teori er at "Firedalertind" er pkt. 1133 på Skáidevárri. Denne toppen ligger "immediately in front of" Stortinddalsbreen. Skáidevárri er også den eneste toppen i området som har utsikt mot fire daler: Stortinddalen, Russedalen, Tyttebærdalen og den navnløse dalen vest for toppen. Det eneste kriteriet den ikke oppfyller er setningen: "They ascended it in order to get a view of the north faces of the peaks rising around the head of the magnificent Stortinddals Glacier". Jeg tror at "north" er en skrivefeil, og at det egentlig skal være "south faces". Det er heller ingen nordvegger i området rundt Stortinddalsbreen, men mange sørvegger. Det er flere slike nord/sør og øst/vest-feil i boka til Elizabeth Main, og det er lett å skrive nord når man ser mot nord.

Elizabeth Main beskriver også en tur opp Stortinddalen i boka: "The alternative route to the Stortinddals glacier is by way of the Stortinddal - a veritable abomination of desolation, strewn with stones, and long and tedious to the last degree, with none of that charming vegetation which, thanks to the benign influence of the Gulf stream, it has been ever my surprise and delight to find in these northern regions".

Hun har altså gått opp hele Stortinddalen. Vi vet med sikkerhet at hun ikke har besteget noen andre topper fra øvre del av dalen. Dette gjør det enda mer sannsynlig at hun gikk opp dalen for å bestige pkt. 1133 på Skáidevárri. Tviler sterkt på at denne trioen ville ha gått opp hele Stortinddalen uten å "gjøre" noe.

Når man leser bestigningslisten hennes ser man også at hun besteg flere topper rundt Stortinddalsbreen rett etter at hun hadde vært på Firedalertinden, bl.a. Tafeltinden og Kjæmpes Tand (pkt. 1220 i Lenangsskaret). Disse toppene ser man veldig godt fra pkt. 1133, men på alle turene til Stortinddalsbreen gikk de opp fra Forholtbreen, noe som var en mye kortere tur enn "the long and tedious" Stortinddalen. 

Så for å sjekke teorien, og utsikten, dro jeg dit en tur.

Takk til Jan R Olsen for info og teoriutvikling.


Startet fra Svensby Tursenter og syklet ca. 3,5 km langs en god kjerrevei som går over åsen mot Jægervatnet. Ved Heinelva er det en rasteplass hvor man parkerer sykkelen for å gå inn mot Stortinddalen. Det er merket av en sti på kartet, men den så jeg lite til. De første par kilometrene går over et fint våtmarksområde. Det er lettgått, men også lett å bli våt. Trollelva må også vades på et eller annet sted. Den er veldig stilleflytene og ufarlig, men akkurat for bred til at man klarer å hoppe over. 

Nederst i  Stortinddalen. Utsikt mot Jægervatnet.

Heldigvis slipper man å krysse Stortindelva. Det går en sti på høyresiden av elva helt opp til dalbunnen. Denne er merket med noen varder her og her, men kan være vanskelig å følge pga all steinura. Trikset er å holde seg helt nede i elvedeltaet hele tiden. 

Terrenget er ganske vanskelig her og der, men fargen på vannet er fantastisk. "Firedalertind" til høyre.

Planen var å gå opp nordvest-ryggen på "Firedalertind". Jeg vet ikke hvor Elizabeth Main & Co gikk opp, men siden hun beskriver ruten som "a stony walk", så har de nok tatt den letteste varianten - nordryggen - som blir venstre profil på bildet. Nordvest-ryggen var litt mer krevende.

Utsikt mot Tvillingstinden.

Fulgte Stortinddalen helt opp til der hvor elva fra Storvatnet kommer ned i dalen. Fulgte så denne elva helt opp til Storvatnet. Prøvde å krysse den flere ganger uten å lykkes. Nesten helt oppe ved vannkanten klarte jeg endelig å finne det eneste stedet hvor det var mulig å hoppe over ved hjelp av et par trekkingstaver. 
Pilene markerer ruta opp til eggen. Det er klassisk, løs Lyngen-ur med en helning på ca. 40°.

Utsikt fra ryggen ned mot Holmevatnet og Storvatnet.

Stortinddalen. 

Ryggen var morsom å gå med lett klyving her og der, men det er ganske langt til toppen, ca. 1 km fra man når ryggen på 750 meters høyde.

Fra et av de "vanskeligste" partiene.

Rett under toppen og jeg kan se en liten varde.

Nordvest-ryggen sett fra toppen.

Den delvis sammenraste varden, sannsynligvis bygd av Elizabeth Main & Co i 1898.

A grand view mot Stortinddalsbreen, Tvillingstinden, Store Jægervasstinden, "Kjæmpes Tand" og Tafeltinden.

Utsikt mot de fire daler: Stortinddalen, ...

Russedalen, …

Tyttebærdalen og den navnløse dalen med Holmevatnet og Storvatnet.

Olivinstein møter gabbro ved Urdtinden.

Isskardtindene.

Kjæmpes Tand.

Returnerte ned nordryggen til skaret mellom Russedalen og Stortinddalen. Veldig løst med en del ekle svapartier i øverste del.

Mens den nedre del av ryggen var lett å gå på "finkornet" steinur.

Stortinddalsbreen sett fra øvre del av Stortinddalen.

Bare 9 km ned til sykkelen nå.

Lyngens iskalde blå lagune.



Stortinden sett fra våtmarksområdet ved Trollelva.

Klatret 14. august 2013.
Distanse til toppen: 12.5 km. Tid til toppen: 4:00. Stigning: 1221 m. Totalt tidsforbruk: 8:19.


© Geir Jenssen 2017